4. oktober 2022 - Tid

17 medlemmer møtte opp i lokalene på Fana kulturhus denne kvelden for å høre Roar Inge Hansen sitt foredrag over temaet “Tid”.

Dette er et svært omfattende tema, så Roar hadde valgt å konsentrere seg om tid i “klassisk” forstand, og utelukke filosofiske og relativistiske vinklinger.

BAF Roar Inge Hansen holder foredrag om temaet “Tid”.

Historisk tilbakeblikk

Han startet med et historisk tilbakeblikk og viste at allerede rundt år 2500 f.Kr. ble 24-timers inndelingen av døgnet brukt i Egypt. Uken med 7 dager har sitt opphav i månesyklusen, der det er ca 7 døgn mellom hovedfasene nymåne, voksende halvmåne, fullmåne og minkende halvmåne. En måned er tiden fra fullmåne til fullmåne og varer ca 29,5 døgn. Et år er tiden jorda bruker på ett omløp rundt sola og er 365,24221065 døgn.

12 måneder à 29,5 døgn gir 354 døgn, altså ca 11 døgn for lite. Eldre kalendere vil dermed oppleve en forskyvning i forhold til astronomien. Den Julianske kalenderen som ble innført under keiser Julius Cæsar søkte å rette opp i dette ved å innføre de lengdene på månedene som vi har i dag, samt skuddår hvert fjerde år. Dette fungerte rimelig bra, men etter 128 blir feilen et helt døgn. I 1582 påbød pave Gregor å innføre en ny kalender der man sløyfer skuddår i årstall som er delelig med 400. Samtidig hoppet man over 10 dager for å få kalenderen synkronisert med astronomien. I Danmark/Norge ble denne kalenderen ikke innført før i år 1700. Den gregorianske kalenderen er temmelig nøyaktig, men det er behov for å sette inn et “skuddsekund” av og til.

Deretter gikk Roar raskt gjennom historikken for måling av tid, fra obelisker og vannur i det gamle Egypt, til mekaniske klokker fra 1100-tallet til dagens atomur.

Standardisering

Fra gammelt av brukte man kun lokal tid, dvs klokka er 12 når sola står i sør der man befinner seg. Dette fungerte greit i en tid der man reiste langsomt, men med framveksten av jernbane ble dette et problem. Man trengte en standardisert og nøyaktig tid for å sette opp rutetabeller. Verden ble i 1884 inndelt i 24 tidssoner, og null-meridianen ble definert til å gå gjennom Greenwich-observatoriet, med GMT-tid som referanse. Standard tid i Norge ble først innført i 1895 i tidssone GMT+1.

Dette førte til at den gamle regelen om at sola står i sør klokka 12 ikke lenger gjelder. F.eks. så står sola i sør i Bergen klokka 12:27, i Oslo klokka 12:05 og i Vardø klokka 10:44 (den 5. oktober - vi ser bort fra sommertid). Vi ser da at ideelt sett skulle Bergen hatt GMT-tid, Oslo GMT+1 og Vardø GMT+2. Men det er praktisk å ha samme tidssone i et land. Etter hvert har vi fått et par nye standarder for tid:

  • TAI (International Atomic Time) er en nær perfekt tidsmåling basert på gjennomsnittet av et antall supernøyaktige atomur. Dette tikker og går uavhengig av jordas rotasjon og det som måtte påvirke den.
  • UTC (Universal Time Coordinated) er etterfølgeren til GMT, og beregnes også av atomur. Men i motsetning til TAI justeres UTC for å tilpasse seg at jordrotasjonen ikke er konstant. Siden 1972 har man måttet innføre til sammen 37 skuddsekunder i UTC.

Før 1990 var måneokkultasjoner viktig for å bestemme tida nøyaktig. Roar var med i okkultasjonsgruppa i NAS og utførte observasjoner ved hjelp av teleskop, stoppeklokke og tidssignal på kortbølgeradio.

BAF Roar spiller av tidssignalet slik det lød på hans gamle radio på 70- og 80-tallet.

Er tida konstant?

Deretter fikk vi en gjennomgang av en del astronomiske aspekter. Et jorddøgn i forhold til sola (tropisk døgn) er på 24 t og 00m. Et døgn i forhold til stjernene (siderisk døgn) er på 23t og 56m. Dette betyr at stjernene flytter seg ca 1 grad til høyre (vest) for hvert døgn.

Tidspunktet for når sola står i sør varierer med ca +/- 15 minutt gjennom året. Dette skyldes 2 faktorer:

  • Jorda sin bane rundt sola er elliptisk.
  • Ekliptikken sin vinkel (23,4 grader) i forhold til ekvatorplanet. Dette avviket kaller vi tidsjevning.

Tid benyttes også som måleenhet i en del astronomiske sammenhenger:

  • Koordinatene på stjernehimmelen måles i grader over ekvatorialplanet og i timer, minutter og sekunder fra null-meridianen (RA). En time tilsvarer 15 grader.
  • Lange avstander måler vi i lysår

Referat: Odd Høydalsvik