Referat fra observasjonskveld 25. oktober 2011
Referat ved Roar Inge Hansen.
Tirsdag 25. oktober arrangerte Bergen Astronomiske Forening en observasjonskveld for medlemmene på Fanasæter på Fanafjellet. Fanasæter (230 m.o.h.) ligger knapt 30 min kjøring fra Bergen sentrum, og har betydelig mindre lysforrurensing enn ellers i sentrale deler av Bergen og Fana. Mens byområdene lyser opp nordhimmelen, er derimot sørhimmelen rimelig mørk tatt i betraktning den korte avstanden til byen.
I slutten av oktober opplevde vi her i Bergen utrolig fint høstvær, nesten som sommer for oss her på Vestlandet. Ettersom månefasen nærmet seg nymåne, bestemte vi på fire dagers varsel å kalle inn til en observasjonskveld på stjernehimmelen. Da tirsdagen kom var været like fint og varmt med sol fra skyfri himmel og hele 18 grader i Bergen. Klokken 19.00 hadde vi (Odd, Jostein og Roar) fått satt opp våre teleskoper (10 tommers SC, 8 tommers Newton og en 80 mm refraktor) og ventet spent på hvor mange som ville dukke opp. Til vår store glede var det også andre BAF’ere som også ville tilbringe kvelden med oss, og etter hvert var vi «hele» 9 nysgjerrige stjerneobservatører på Fanafjellet. En av dem tok med seg sin egen 90 mm refraktor, mens en annen ville finne ut om sitt digitale speilreflekskamera kunne brukes til å ta bilder av himmelen.
Som forventet gjorde en litt sjenerende østavind til at luften ble noe turbulent slik at planeten Jupiter mest lignet en kokende ball, men vi så likevel noen av dens skybelter og alle de fire største månene. Odd lette frem komet Garradd som var fin å se i hans lille refraktor. Formålet med kvelden var likevel å vise medlemmene hva en kan se på stjernehimmelen og hvorledes bruke et teleskop. To av teleskopene var utstyrt med GOTO-montering og dette gjorde det betydelig raskere å finne frem til de objektene en ville ta en titt på. Andromedagalaksen var et naturlig førstevalg å starte med, og deretter var det bare å «skyte i vei» på de enkleste og fineste objektene:
Dobbeltehopen i Perseus, stjernehopen M34, dobbeltstjernene Mizar og Alamak, kulehopene M2 og M13, planetariske tåker som ringtåken i Lyren (M57) og Dumbell tåken (M27) og mange mange flere…! Polarstjernen er også et naturlig valg når en skal forklare ting på stjernehimmelen. At denne stjernen også er en dobbeltstjerne fikk vi også bekreftet i teleskopet. Ellers var det ikke til å unngå å se alle satellittene som beveget seg over himmelen og noen blinket med faste mellomrom. Litt artig var det også å få øye på Uranus i teleskopet, selv om vi selvsagt ikke kunne se overflatedetaljer på denne «blå» planeten.
Ettersom det var arbeidsdag for de fleste dagen etter, pakket vi sammen utstyret allerede i 22-23 tiden. Da satt vi igjen med en god følelse av at vi hadde stimulert andre til å lære mer om det store verdensrommet i tillegg til at vi selv hadde kost oss bak teleskopene.